Enkle løsninger i matproduksjonen er ofte dårlige løsninger

Når verden blir komplisert og vanskelig, er det lett å ty til enkle løsninger. Men det gjør ikke verden bedre. Tvert imot.

31. oktober 2024

Kutt kjøttet. Dropp spya. Flytt fisken på land.

Vi som jobber med mat er vant med utspill med enkle løsninger på sammensatte utfordringer. 

Når problemene virker uoverkommelige, dilemmaene store og meningene mange, kan det være fristende å komme med drastiske og enkle løsninger. 

Vi skjønner fristelsen er stor, men vi advarer mot at enkle løsninger på sammensatte problemer fort kan få andre effekter enn en ønsker seg. 

Enkle løsninger får kompliserte konsekvenser

EU fikk et bondeopprør med traktor i bygatene og møkk foran parlamentet fordi politiske mål ble til uten en troverdig plan for å komme dit. 

Det er bra for miljøet å forby kjemiske plantevernmidler. Men uten funksjonelle alternativer til skadebekjempelse vil avlingene til bonden gå ned eller i verste fall ødelegges helt.

Det betyr katastrofale økonomiske konsekvenser for de som produserer maten vår og mindre mat for oss som er avhengig av å spise den. 

Slik er det med mange enkle løsninger som styrker bærekraften i norsk eller europeisk matproduksjon. Matsystemet endres senere når ideelle mål settes uten rot i den biologiske virkeligheten.

Det handler ikke om råvaren, det handler om hvordan den er produsert 

Kjøtt er ikke ikke-bærekraftig i seg selv. Soya er ikke ikke-bærekraftig i seg selv. Selv den utskjelte palmeoljen er ikke ikke-bærekraftig i seg selv. 

Du kan produsere kjøtt på en bærekraftig og ikke-bærerkraftig måte. 

Å hugge ned regnskog for å lage grasarealer til kjøttproduksjon, er ikke bærekraftig. 

Å la kyr, sau og geit utnytte utmarka, supplert med bærekraftig produsert soya i vinterhalvåret for at dyrene skal få den næringen de trenger, mener vi kan være bærekraftig. 

Det er ikke produktene eller matvarene i seg selv som er bærekraftige. 

Selve produksjonsmetoden kan alltid bli mer bærekraftig. Slik er det for sau, soya og tomater og all annen matproduksjon.

Valget står mellom produksjonsmetoder, ikke mellom grønnsaker, kjøtt eller fisk.

Å flytte all fisken på land er en dårlig idé

Ledende politikere foreslår som en quick fix å flytte all fisken på land. Årsaken er miljøutfordringer fra lus og rømming. 

Vi er også bekymret for villaksen. Men å flytte all fisken på land er en løsning som får enorme konsekvenser. 

Saken er, den norske kysten er perfekt for oppdrett av laks. Vi har helt ideelle forhold med riktige temperaturer. 

Å flytte fisken på land krever enorme arealer og mye energi. Arealer vi ikke har og energi som helst bør brukes til noe annet. 

Prinsipp nummer 1 i bærekraftig matproduksjon handler om å utnytte arealene vi har smartere. 

Å produsere mat i havet, er smart arealutnyttelse. Å bruke enorme landareal til fiskeproduksjon, er ikke det. 

Skal vi gi fra oss konkurransefordeler? 

Flytter vi all fisk på land, har ikke Norge lenger de samme naturgitte fortrinnene. Vi gir fra oss en konkurransefordel fordi vi ikke vil eller evner å fikse løsbare problemer. 

Fisk på land kan produseres hvor som helst.

Gjerne der arbeidskraften er billigere og nærmere de store markedene. 

Det norske lakseeventyret ville være over. 

Vi snakker da om å legge ned eller redusere en næring som produserer enorme mengder mat, bidrar med betydelige arbeidsplasser i distriktene og ja, penger. 

Bærekraftig matproduksjon er vanskelig, men ikke umulig  

Debatten om bærekraft handler om å stå i dilemmaer og balansere ulike hensyn opp mot hverandre. 

Det er som å vatre opp en vaskemaskin. Alle fire beina må justeres til underlaget slik at maskinen blir stående rett. 

I matproduksjonen må vi utvikle produksjonsmetoder og teknologi som reduserer klima- og miljøavtrykk, samtidig som vi utnytter arealene og innsatsfaktorer smartere, øker produksjonen og er lønnsomme. 

Det er vanskelig, men ikke umulig. Det krever at vi tenker oss om to eller tre ganger. 

Et spennende teknologikappløp, men ingen quick fix

Havbruk og akvakultur vil bli Norges største eksportnæring når olje og gass-eventyret er over.

Sjømat er en fornybar biologisk ressurs som kan produseres uten å skade miljø og biologisk mangfold. 

Alternativet til å flytte all fisk på land, er å produsere i havet med lavere konsekvenser for miljø og villaks. 

Det foregår nå en enorm utvikling av ny teknologi som vil redusere presset på fjordene våre.

Løsninger kan være nedsenkede mærer på 30 meter, lukkede og semilukkede anlegg eller offshore-anlegg. Og settefisken passer trolig best på land. 

Dette er framtiden og konkurransemulighetene for norsk laks.

Ingen av disse løsningene er quick fixer. Å utvikle ny teknologi vil ta tid. Men vi mener langsiktige løsninger står seg best på sikt. 

Det får vi til om vi bruker kunnskap og politiske virkemidler og dropper enkle og populistiske løsninger.