Antibiotikaresistens

Den neste pandemien? Den er allerede her

Denne teksten er også publisert på debattsidene til VG.

Ferske tall viser at over 1,2 millioner mennesker hvert år mister livet til antibiotikaresistente bakterier.

Det er omtrent 10 mennesker bare i løpet av de minuttene det tar deg å lese denne teksten.

Tidligere fremskrivninger har anslått at dette kan tidobles til 10 millioner dødsfall årlig innen 2050, altså to ganger hele Norges befolkning hvert eneste år. De nye tallene viser imidlertid at den virkeligheten er mye nærmere enn vi trodde.

Hvis ikke verden handler umiddelbart, vil selv et lite kutt i fingeren eller en dårlig salat snart bli høyrisikosport.

Kreftbehandling og andre viktige medisinske fremskritt vil settes flere tiår tilbake fordi pasientene får livstruende infeksjoner som ikke lar seg behandle. Én av fem kreftpasienter trenger antibiotika i forbindelse med sin kreftbehandling.

Hvis ikke verden handler umiddelbart, vil selv et lite kutt i fingeren eller en dårlig salat snart bli høyrisikosport.

En slik situasjon vil også føre til et sosialt og økonomisk sjokk av enorme proporsjoner.

Antibiotikaresistens anslås å kunne føre til en nedgang i global BNP på 3,400 milliarder USD i løpet av en tiårsperiode, og tvinge 24 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom. FNs bærekraftsmål vil bli umulige å nå.

Antibiotikaresistens betyr at bakterier som vi i dag ser på som ufarlige, blir veldig farlige, fordi infeksjonen ikke lar seg behandle. At problemet er i ferd med å komme ut av kontroll, skyldes overforbruk, feilbruk og misbruk av antibiotika.

En felles innsats fra den norske helsesektoren, bønder og havbruksnæring har gjort at vi i Norge har et lavt forbruk av antibiotika. Men i mange andre land er forbruket skyhøyt.

Antibiotika blir brukt på feil diagnoser og i flere land blander de antibiotika i dyrefôret for å preventivt stoppe sykdom.

Samtidig ser i lavinntektsland også den motsatte utfordringen. Der dør langt flere av mangel på medisiner enn av resistente bakterier. Vi må derfor sikre rettferdig bruk og fordeling av disse livsviktige medisinene.

Som med alle andre bærekraftsutfordringer vil byrden av antibiotikaresistens hardest ramme de som fra før har det vanskeligst i verden. Men antibiotikaresistens kjenner ingen grenser, og også her i Norge vil konsekvensene bli store.

I vinter kjente vi godt konsekvensene av at den vestlige verden tenkte mest på seg selv. Det hjalp lite at 90 prosent av Norges befolkning var koronavaksinert når viruset muterte i en annen del av verden. Hadde vaksinene vært mer rettferdig fordelt hadde vinteren kanskje blitt annerledes?

Har vi lært én ting av koronapandemien så er det at mikroorganismer liker mennesker uavhengig av hvor de bor og hvor mange penger de har. Alle verdens land må løse denne utfordringen sammen.

For her er den gode nyheten: Det er mulig å unngå denne katastrofen! Hvis vi handler nå kan antibiotikaresistenskrisen bli et like fjernt minne som “hull i ozonlaget” i vår kollektive hukommelse. Som vi nå vet: det er vanskelig og dyrt å bekjempe farlige mikrober i fri global utfoldelse. En tidlig innsats nå vil være langt bedre og billigere enn å demme opp for konsekvensene i ettertid.

Har vi lært én ting av koronapandemien så er det at mikroorganismer liker mennesker uavhengig av hvor de bor og hvor mange penger de har. Alle verdens land må løse denne utfordringen sammen.

Å kontrollere antibiotikaresistens krever en internasjonal laginnsats. Bare gjennom en antibiotikakonvensjon eller en annen forpliktende internasjonal avtale som alle land i verden skriver under på vil vi komme i mål, og arbeidet bør starte umiddelbart.

Norge kan og bør lede an i et slikt arbeid. Vi i Antibiotikakampanjen skal gjøre vårt for å mobilisere det globale sivilsamfunnet. Så må regjeringen gjøre sitt for å sette saken høyt på den internasjonale politiske agendaen, slik regjeringspartiene og Stortinget i fjor signaliserte at de ønsket.

Det er en stor politisk oppgave vi har foran oss for å løse problemet, men vi mener det er fullt mulig med riktige virkemidler. Nå må alle gode krefter spille på lag, både i Norge og globalt. Det haster!

Tekstforfattere:
INGRID STENSTADVOLD ROSS, generalsekretær i Kreftforeningen
KARINE NORDSTRAND, president i Leger Uten Grenser Norge
OLA HEDSTEIN, leder i Rethink Food
JOAKIM HAUGE, leder av Bioprogrammet i Bellona
MAGNUS LØVOLD, Folkerettsinstituttet