Bærekraftig matproduksjon

Det finnes ikke én oppskrift på bærekraftig matproduksjon

En versjon av denne teksten står også publisert i Harvest Magazine.

En vanlig misforståelse av bærekraftbegrepet er at det finnes én oppskrift på bærekraftig matproduksjon for alle land i hele verden. Det gjør det ikke. 

Alle land i verden er ikke like. Noen land har mye fruktbar jord og et varmt klima. Andre har karrig jord og et arktisk klima. Noen har masse vann, andre sliter med tørke. 

Det sier seg selv at med dette ulike utgangspunktet vil matproduksjonen i alle land være svært forskjellige. 

Hva handler bærekraftbegrepet egentlig om? 

Bærekraft handler om å vekte tre ulike hensyn samtidig. Klima og miljø er en av dem, men like viktig er sosiale og økonomiske forhold. 

Det betyr, hvis produksjonen har lavt klimagassutslipp, men ikke lønner seg økonomisk så er vi like langt. Da er ikke produksjonen bærekraftig. 

Eller, er produksjonen er svært lønnsom, men arbeiderne ikke får betalt – beklager, da snakker vi heller ikke om en bærekraftig produksjon. 

Bærekraftig matproduksjon må huke av alle boksene: Bra for klima og miljø, helsa til dyr og mennesker og bidra positivt til økonomien til alle delene i verdisirkelen.

Hva er da de norske forutsetningene for matproduksjon?

Forutsetningene for hva vi kan produsere av mat i Norge skiller seg ut fra de fleste andre land i verden. De er særnorske og gir oss spesielle muligheter og begrensninger.

Forutsetningene for hva vi kan produsere av mat i Norge skiller seg ut fra de fleste andre land i verden. De er særnorske og gir oss spesielle muligheter og begrensninger.

Vi har noen klare fordeler: Vi har unikt god dyre-, fisk- og plantehelse, vi har rikelig tilgang på friskt vann og vi har store arealer for gressproduksjon og beite. Vi har også en lang kyst som vi kan høste av. 

Samtidig har vi få problemer med erosjon og forurensing av grunnvann som mange andre land har. Vi er også lite utsatt for jordforringelser og vannknapphet på grunn av klimaendringer. 

Men, vi har også noen klare ulemper: Vårt begrensa dyrkbare areal, topografien og klimatiske forhold. Samt en avhengighet av fossile ressurser – enn så lenge.

Det produseres lite ananas i Norge av en grunn 

Det er vakkert med fjorder, fjell og vidder. Men særlig fruktbar jord til å produsere korn, frukt, bær og grønnsaker har vi ikke. Ikke har vi lange sesonger med mildt og varmt vær, heller. 

Til tross for klimaendringer og en kortere vintersesong – vinteren er lang og mørk her til lands. 

Bare 3,3 prosent av hele Norges land består av dyrkbart jordbruksareal. Av de tre prosentene er bare en tredjedel av god nok jordkvalitet til å dyrke plantebasert mat. 

Samtidig er nær en million daa av jordbruksarealet vårt registrert som ute av drift. 

Det ligger mye uutnyttet potensiale i utmarka vår 

Til tross for vår lille andel av jordbruksareal klarer vi å produsere 40 prosent av maten vi spiser. 

Kysten vår er rik på fisk og sjømat. I tillegg høster vi indirekte av de store arealene av gressarealer, skog og utmark. 

Vi mennesker kan ikke spise gress, busk og trær, men det kan husdyrene våre – sauen, kua og geita. 

NIBIO har kartlagt beiteressursene i utmarka. Undersøkelsene viser at i norsk utmark ligger det fôrressurser på 720 millioner fôrenheter årlig. Likevel høster vi bare 400 millioner av dem. I tillegg har vi rikelig med fersk vann.

Ubrukt natur må til karbonopptak og bevaring av biologisk mangfold

Forutsetningene for norsk matproduksjon er klare – vi må utnytte våre fordeler og høste av havet, kysten og utmarka. 

Forutsetningene for norsk matproduksjon er klare – vi må utnytte våre fordeler og høste av havet, kysten og utmarka. 

FN har beregnet at i 2050 vi vil trenge 60 prosent mer mat for å mette hele verdens befolkning. Alle land i verden har en plikt til å utnytte de oppdyrkede matarealene og beitene de har for å produsere mest mulig mat. 

FN er så tydelige på dette fordi vi ikke kan fjerne skogen for å øke matproduksjonen. Skog og ubrukt natur må prioriteres til karbonbinding og opprettholdelse av biologisk mangfold.

Dette betyr at Norge ikke kan redusere sin matproduksjon. Vi må heller øke den. Det er en del av Norges globale ansvar for matsikkerhet.

Norge må utnytte sine naturgitte forhold for å produsere mat. Det må alle andre land også. 

I Norge har debatten om bærekraftig matproduksjon handlet om reduksjon av klimagasser. De gresspisende dyra våre har blitt sett på som klimaverstinger.

Det er riktig at drøvtyggerne puster ut metan. Men, å ofre vår egen evne til å produsere mat på våre naturgitte ressurser for å redusere et kortsiktig utslipp av klimagasser blir heller ikke bærekraftig. 

Både Parisavtalen og FNs klimapanel er svært tydelige på at ingen klimatiltak må gå på bekostning av landenes evne til å produsere nok mat. Det synes flere å glemme i sin iver etter å redde klimaet.

Norsk matproduksjon bør utnytte sine unike arealgitte forhold, kombinert med unik dyre-, fisk- og plantehelse for å produsere førsteklasses mat. 

Den løsninger passer best for oss, men kan ikke tres ned over hodet på andre land. Like lite som andre lands løsninger passer i Norge.