Klarer den nye regjeringen å løse matfloka?

Foto: Ridofranz on iStockphoto.

Skal vi nå målene for 2030 må vi tenke nytt om maten. Jonas Gahr Støre har nå muligheter til å bli statsministeren som løste matfloka. 

Et matsystem som er i stand til å produsere mer mat, til en økende befolkning, fra et mindre areal, i et vanskeligere klima. Det er utfordringen som den nye regjeringen må løse. En utfordring som er både internasjonal og nasjonal.

Det handler ikke om neste års jordbruksforhandlinger – det handler om en langsiktig utviklingsstrategi for norske arealressurser, de fornybare biologiske ressursene og sirkulære forretningsmodeller.

Det er et skrikende behov for å gjøre det økonomisk lønnsomt å produsere og handle med mat på en måte som skaffer nok mat til alle – på en bærekraftig måte. 

Bærekraft er ikke så komplekst, egentlig. Det dreier seg om å ta ansvar i rett tid for at mat produseres i takt med naturen.

Les mer: 10 prinsipper for bærekraftig matproduksjon 

Handelspolitikken er elefanten i rommet

For at Norge skal lykkes med å lage en matpolitikk for framtiden, må premissene i det globale matsystemet endres drastisk. 

Her er det jo en fordel at Støre er tidligere utenriksminister og kjenner dette bedre enn de fleste. 

Det er lite ved dagens internasjonale rammebetingelsene som bidrar til en nødvendig og ønsket utvikling. 

De internasjonale handelsavtalene er det mest kraftfulle politiske virkemidlet for å kickstarte en satsing på bedre matproduksjon. Det er summen av multilaterale og bilaterale handelsavtaler som avgjør hva som er er lønnsomt.

Handelspolitikken er den store elefanten i rommet når verdens toppledere skal forbedre det globale matsystemet. Her har Jonas og Norge en rolle å spille.

Norge må bidra i den globale matdugnaden 

Norge må bruke den lille andelen av landet vårt som kan brukes til dyrke mat så klokt som mulig. Samtidig må vi utnytte landets beiteressurser på fjell og skog. 

Vi må forvalte fiskestammene i havet og utvikle akvakulturnæringa etter klare kriterier for global bærekraft. Både laksen og husdyra må på sikt få et fôr som legger mindre press på jordbruksarealene.

Norge er et land som i økende grad kan, og trolig må, bidra til verdens matproduksjon gjennom eksport. 

Det svømmer mer fisk i havet enn vi kan spise opp selv. Det er gress nok til flere sauer, geiter og kyr enn vi kan spise opp selv, og det er plass til mer oppdrettsfisk en vi kan spise opp selv. Mye taler for at norsk matproduksjon både kan og må økes fra både hav og land. 

De norske produksjonen og fangsten kan økes om den er bærekraftig, og vil være konkurransedyktig om handelsreglene fremmer og støtter en bærekraftig utvikling. 

Støre må være mer offensiv enn Brussel 

Det ligger både et ansvar og en mulighet for norsk matproduksjon som det er på høy tid å utvikle av både næringene og politikerne.

Det trengs en næringsstrategi og matstrategi for de biologiske fornybare ressursene til lands og havs. 

EU har sine strategier “Green Deal” og “Farm to fork”. En norsk regjering med Ap og Sp bør være mer offensive enn å vente på forslagene fra Brussel.

Nå har du sjansen til å løse matfloka, Jonas!