Derfor må vi snakke om matsystemer

Internasjonalt har debatten om matsystemer pågått en god stund.  

Mange store matproduserende land og regioner, deriblant EU, har utviklet en helhetlig matpolitikk som omfatter hele matsystemet. 

I Norge snakker vi om landbruksnæringa, havbruk, fiskerier og verdikjeden for mat. 

Vi mangler en helhetlig matpolitikk som vektlegger hele ressursgrunnlaget og alle samfunnsinteressene som er koblet til produksjon og konsum av mat. 

Skal vi lykkes med utnytte det norske ressursgrunnlaget og utvikle en forutsigbar forsyningsevne, må også det norske matsystemet håndteres som en helhet. 

Mat og landbruk er ingen isolert samfunnssektor. Et sterkt norsk matsystem må utvikles gjennom et bredt samarbeid – både nasjonalt og internasjonalt.

Først, hva er et matsystem? 

Et matsystem beskriver alt som påvirker hvordan vi produserer og konsumerer maten vår. 

Tradisjonelt har vi sett på matproduksjon som mange ulike aktiviteter langs en verdikjede. 

Matproduksjon- og konsum skjer ikke i et vakuum. Det er mer som påvirker hvordan vi produserer og konsumerer mat enn aktører og aktiviteter langs en bestemt verdikjede. 

Et matsystem inkluderer alle direkte og indirekte faktorer som påvirker maten vår. 

Et matsystem inkluderer alle direkte og indirekte faktorer som påvirker maten vår. 

Det kan være økosystemer, klima, folk, infrastruktur, energitilgang, institusjoner, markeder, politikk, handelsavtaler, maktkonstellasjoner, aktørkart og kultur. 

Hva slags matproduksjon som er lønnsom og konkurransedyktig, avgjøres av samspillet av alle disse faktorene.

Lær mer: Hva er et matsystem?

Hvor mange matdepartement har vi egentlig?  

Spørsmål:

Er det ikke litt rart at vi i Norge har et “matdepartement” som ikke omfatter den største norske matproduksjonen? 

Altså, sjømat. 

I tillegg ligger alle krav til næringsmiddelprodukter under Helse- og omsorgsdepartementet, mens industri og dagligvare ligger også under Nærings- og fiskeridepartementet. 

Klima og miljødepartementet holder på med sitt. 

Dagens system setter næringer opp mot hverandre 

Landbruket og sjømatnæringen lever i hver sine parallelle universer – både politisk og regulatorisk. 

I stedet for at disse næringene kan bygge opp under felles muligheter, settes de opp mot hverandre og tvinges til å spenne beina for hverandre.

I stedet for at landbruk og havbruk kan bygge opp under hverandres muligheter, settes de opp mot hverandre og tvinges til å spenne beina for hverandre.

De ulike offensive og defensive handelsinteressene innen landbruk, havbruk og fiskerier har skapt en uhensiktsmessig kløft mellom næringene.

Det er vanskelig å ta ut sirkulære synergier i en næring du er i “krig” med. 

Ved å se matsystemet som en helhet, kan blå og grønn sektor gjøre hverandre mer bærekraftige og være hverandres svar på utfordringer. 

Les mer: Dagens matpolitikk spenner beina under to av våre fremtidsnæringer.

Et helhetlig blikk løser mange utfordringer  

I følge EU selv, er det europeiske matsystemet dysfunksjonelt.

De tar kraftfulle grep for å oppnå en systemendring gjennom sine grønne strategier som “Green Deal” og “Farm to Fork”. 

EUs systemtenking gjør at de lettere kan ta ut synergier fordi de har en helhetlig politikk, samtidig som de kan styre unna uønskede konsekvenser. 

Det betyr at EU er bedre rustet til å redusere matsvinn, styrke biologisk mangfold og å omgjøre avfall til verdifulle produkter. 

Les mer: EU handler der Norge nøler med ny matstrategi

Vern av matjord lider under silotenking  

Et konkret eksempel der fraværet av systemtenking får store konsekvenser er vern av matjord. 

Alle snakker varmt om at vi må ta vare på matjorda vår.

Likevel bygger vi ned matjord som aldri før. 

Årsaken er at arealforvaltningen er delt mellom mange ulike politiske instanser. 

Forvaltningen av arealutnyttelse trenger et helhetsperspektiv der vi ser på tvers av de politiske sektorene.  

Alle vet at grepet som best vil verne matjorda er å gjøre det mer kostbart å omdisponere jordbruksareal til andre formål enn matproduksjon. 

Matjorda er så billig at den frister for mye.

Politiske intensjoner om å verne matjorda har begrenset verdi så lenge det er mer økonomisk lønnsomt å bygge ned matjord.

Maten er viktig for hele samfunnet  

Rethink Food mener at mat berører alle FNs 17 bærekraftsmål. Stabil tilgang til nok, trygg og sunn mat er en forutsetning for å løse både klimakrisen og naturkrisen.

Skal vi lykkes med en bærekraftig omstilling av det norske samfunnet må vi innse at verdikjeden for mat er en integrert del av et større samfunnssystem. 

Skal vi lykkes med en bærekraftig omstilling av det norske samfunnet trenger vi at også Norge innser at verdikjeden for mat er en integrert del av et større samfunnssystem. 

Tilsvarende politiske grep som EU har initiert, bør også følges opp i Norge.

Også norsk matpolitikk må være en del av Norges økonomiske vekststrategi for å styrke konkurransekraften til norske matprodukter.  

Systemendringene som EU innfører vil også endre det norske matsystemet gjennom EØS og nye markedskrav.

Vi kan tape konkurranseevne fordi Norge ender opp med å dilte etter EU, framfor å utvikle egne virkemidler tilpasset norske forhold.

Det vil være et paradoks om EU konkurrerer ut norske produkter på egenskaper som dyrevelferd, dyre- og plantehelse og antibiotikabruk. 

Det norske matsystemet må styrkes i en ustabil tid  

Det norske matsystemet må styrke sin motstandskraft i en ustabil tid, hvor internasjonale spilleregler og verdikjeder er mer uforutsigbar enn på lenge. 

Matsystemet er ikke bærekraftig før det er trygghet om dets evne til å levere nok, trygg og sunn – til en hver tid og for kommende generasjoner. 

Første skritt på veien er å løfte blikket og innse at vi må løse utfordringene på tvers av flere departementer. 

Vi trenger en samordnet matpolitikk for å maksimere verdiskapingen fra de fornybare biologiske ressursene fra jord, hav og skog.

Derfor snakker vi om matsystemer.